En studie på bruk av tvang i sykehjem, publisert i Tidsskriftet Den norske legeforening, viser at det er utfordrende for helsepersonell å gjøre korrekte vedtak, og det er en usikkerhet blant helsepersonell rundt reglene på bruk av tvang i PBRL kapittel 4A. Denne usikkerheten gir en økt risiko for at helsepersonell unnlater å gjøre vedtak eller treffer feil vedtak. Jeg mener derfor at myndighetene bør se på regelverket og forsøke å forenkle prosessene rundt disse vanskelige juridiske og etiske områdene. Samtidig bør det legges til rette for en kunnskapsheving blant helsepersonell innenfor dette regelverket slik at denne gruppen får bedre kompetanse til å fatte gode vedtak.

Pasienter på sykehjem kan oppleve mindre selvbestemmelse og mobilitet ved bruk av inngripende teknologiske løsninger. Dette skaper et dilemma for helsepersonell: Hva er i pasientens interesse – og hvis pasienten kunne samtykke, hva ville vedkommende ønsket? Det er viktig at helsepersonell som kjenner pasienten godt gjør denne vurderingen og at pårørende blir rådspurt dersom det er mulig.

Velferdsteknologi er et av mange virkemidler i helse- og omsorgstjenesten. Varslings- og lokaliseringsteknologi i kan gi økt selvstendighet og mobilitet og samtidig bidra til økt trygghet og effektivitet. Samtidig kan teknologien begrense mobiliteten og pasienten kan føle seg overvåket. Jeg tror ikke det er av avgjørende betydning for pasienten om helsehjelpen tilfeldigvis har et innslag av teknologi. Det kan være like galt å unnlate å bruke teknologi som å bruke det. Det som betyr noe er at det riktige tiltaket iverksettes, det som pasienten selv ønsker, eller ville ha ønsket.

I et senere blogginnlegg skal jeg visualisere hvordan en vedtaksprosess med vurdering av samtykke kan være. Følg med på bloggen og legg gjerne inn en kommentar dersom du har synspunkter på dette vanskelige temaet 🙂

Du kan lese studien her:
https://tidsskriftet.no/2013/10/originalartikkel/bruk-av-tvang-i-sykehjem-etter-ny-lovgivning-0