«Hva er forskjellen?» spør vi oss, mens vi ser for oss nattevakten som kommer på jobb. Og som får muligheten til å velge mellom faste digitale tilsyn i en app,  eller gjøre det på den tradisjonelle måten med at de stikker hodet innenfor døren hos pasienten.

Både som sykepleier og leder, har jeg vært med på å problematisert bruken av inngripende teknologi. Usikkerhet rundt lovverket, eller kravet til samtykke har i mange tilfeller gjort at vi ikke har nyttiggjort oss av de mulighetene teknologien kunne ha gitt oss. Og veldig ofte har jeg kjent på at riset bak speilet var Statsforvalteren. Ikke et ris Statsforvalteren selv hadde satt der, men hvor vi hadde etablert en sannhet som innebar at deres involvering ville medfører uønsket oppmerksomhet og merarbeid for oss. 

Som fagrådgiver i Serit Eltele har jeg oppdaget at det fortsatt er stor usikkerhet rundt tematikken. Denne usikkerheten mener jeg  må møtes med kunnskap, og er en klar forutsetningen for om tjenestene vil benytte seg av teknologien. Jeg var så heldig at jeg fikk videresendt et tilsvar fra helsedirektoratet, som jeg mener veldig enkelt oppklarer det vi lurer på. 

Teknologi blir definert som inngripende når pasienten ikke varsler aktivt selv , og som gjør at den dataen som blir samlet inn,  automatisk sendes til tredjepart-/person. Så dersom du for eksempel setter opp en døralarm som varsler når en pasient går ut av et rom, defineres dette som inngripen teknologi. Videre spiller det ingen rolle hvem som mottar varslet for om teknologien defineres som inngripen. 

Uavhengig av hvilken teknologi som skal benyttes, er man pålagt å innhente samtykke. Ofte er dette som gjør gjør det utfordrende i møte med teknologien, ute i tjenestene. Men i tilsvaret fra Helsedirektoratet står det at:

«Det behøver ikke å være et skriftlig samtykke. Det er
tilstrekkelig at det framgår av pasientens atferd eller handlemåte om hun eller han samtykker.»

Dette er i praksis på samme måte som når vi innhenter informert samtykke i forbindelsen med tildeling av øvrige helse- og sosial tjenester. Den som søker eller mottar helsetjenester skal ha fått informasjon om hva tjenesten eller helsehjelpen innebærer, hvilken risiko eller prognose denne gir, og eventuelle alternativer.

Helsedirektoratet oppfordrer tjenestene til å dokumentere den informasjonen som er blitt gitt til pasienten, samt dokumentere dersom man er usikker på om pasienten er samtykkekompetent. Hvis det allerede er dokumentert at pasienten ikke er samtykkekompetent, eller motsetter seg bruk av teknologien vil det være andre lovhjemler som må vurderes i forhold til bruken av teknologi. (pbrl. § 4-6a, pbrl. kap. 4A eller hol. kap. 9.)

For meg høres ikke dette så veldig komplisert ut,  og innebærer ikke at vi må endrer måten vi innhenter samtykke på i møte med teknologien. Jeg tror at de aller fleste som arbeider i helsetjenestene og som utøver helsetjenester, forstår lovverket slik som beskrevet over. Men kanskje er det frykten for konsekvensene, dersom vi praktiserer innhenting av samtykke feil, som gjør at vi kveler muligheten for teknologi med forbehold. Vi er redd for at dette vil medføre tilsyn eller avvik, som igjen gir omdømmetap eller merarbeid. 

I mine møter med Statsforvalteren gjennom årene, har jeg oppfattet de som positivet til en mer proaktiv dialog. De har selvfølgelig jobben som tilsynsmyndighet, og skal se til at helsetjenestene utøves slik som lovverket krever. Men de skal også være en pådriver for at helsetjenestene tar i bruk teknologi på en trygg og god måte, de skal også se til at tjenestene følger oppfordringene fra Helsedirektoratet og igangsatte reformene som er vedtatt. Så min oppfordringer er derfor: Ta kontakt med de, beskriv utfordringen eller spørsmålene dere måtte ha. Gi de til tid til å sette seg inn i tematikken så avtaler dere et møte med de for gjennomgang, for jeg tror at gjennom samhandling skapes det resultater. 

Siw Anita Sletten, Utdannet sykepleier og fagrådgiver i Serit Eltele. 

P.s. Har du lyst å lese mer om Helsedirektoratet sine anbefalinger , kan du se disse HER