Hvis du spør ansatte ute i helse- og omsorgstjenestene om de føler seg som en del av den  «Den digitale transformasjonen»,  er dette kanskje ikke et begrep de verken har kjennskap eller eierskap til. De ser at enkelte av deres arbeidsoppgaver blir erstattet av teknologiske verktøy eller innretninger. Samtidig får de en rekke nye apper eller nettsteder de må logge seg inn på, i tillegg til en håndfull med tekniske duppedingser de skal ha med seg ut som de ikke helt forstår hensikten med. Og likevel er det de som står midt i den digitale transformasjonen, og er den viktigste komponenten for at helsetjenesten skal lykkes med den. De har nok større kjennskap til begrepet, paradigmeskiftet. Et begrep jeg tror mange har et anstrengt forhold til, der de står opp til knærne i oppgaver, ansvar, journalføringer, og mangel på kollegaer. 

 «Teknologi skal gjøre de varme hendene enda varmere», sa Vidar Arnulf, daglig leder i Omsyn i et webinar til Helsepartner Nord Norge i oktober. Teknologi skal bidra til at tjenestene kan kunne bruke sin knappe tid på det som er viktig, deres møte med pasienten. Men mange av de varme hendene der ute klarer rett og slett ikke å se for seg hvordan teknologen skal kunne løse deres utfordringer, og gjøre hverdagen og møtet med pasienten både enklere, bedre og mer effektivt. De ser økte arbeidsoppgaver, mer ansvar og mindre tid. 

En rekke kommuner er godt i gang med digitaliseringen i tjenestene sine, og har funnet gode løsninger for hvordan de skal gjennomføre en god implementering. I siste gevinstrealiseringsrapport fra Helsedirektoratet som kom i oktober i år, ser det ut til at deres suksess kriterier har vært å gjennomføre grundige forprosjekter, ha en god prosjektstyring, sikre solid politisk forankring og ikke minst kompetanseoverføring i NVP. Men det er nok også en stor sjanse for at de har forstått gevinsten av å sette av tid og ressurser til arbeidet. Disse kommunene deler også gjerne av sine erfaringer og er etterspurte foredragsholdere på ulike arrangementer innenfor velferdsteknologifeltet.  Likevel er det mange kommuner som på tross av denne erfaringsutvekslingen, fortsatt streber etter både retning, økonomi, veiledning og hjelp. Spesielt blir det trukket frem kommunenes pukkelkostnader ved implementering av velferdsteknologi, som ofte kan bli høy og begrenser handlingsrommet i dagens driftsbudsjett for å håndtere kostnadene. 

Det er både kaos og kontroll der ute, og mens kommuner som har kommet godt i gang spør: «Hva er det neste?» Er det andre kommuner som fortsatt spør: «Hvor skal vi starte?» Og lar beslutningene for implementeringa av teknologi, ligge et år til. 

Velferdsteknologi er trukket frem som en av forutsetningene for at kommunen skal kunne øke sin omsorgskapasiteten. Men da må det også en felles forståelse til hvor dette ikke nødvendigvis innebærer at kommunene vil spare årsverk på teknologien, men gi de en økt  omsorgskapasitet, som igjen gir de muligheten til å håndtere utfordringene i tjenestene fremover.  Kanskje bunner litt av kaoset i et sterkt ønske om umiddelbare kostnadsbesparelser, hvor teknologi skal komme inn som en quick fix for de. Når gevinstene er vanskelig å omsette i rene årsverk, eller ligger lengre fremme enn det de kan se, så lar de heller være. Samtidig er jeg redd for at dette kan skape et uheldig skille mellom kommuner som har, og stadig utvikler sin digital kompetanse, og de som etter hver blir hengende langt etter.