Hvorfor bruker ikke kommuner GPS-teknologi for å gi trygghet til personer med demens?
- Vidar Thomassen
- januar 31, 2021
4. november 2020 forsvant Ranveig (74) fra et sykehjem i Nordland (Les artikkel). Hun ble funnet omkommet etter 13 dager. Denne hendelsen er ikke unik – hvert år er det rundt 100 leteaksjoner etter personer med demens som forsvinner. Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelse, tar til orde for at flere mennesker med demensdiagnose bør utstyres med lokaliseringsteknologi (GPS). Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson, Ingvild Kjerkol, mener kommunene må gjøre mer for å trygge personer som lider av demens. Ifølge Kjerkol støtter lovverket bruk av denne type teknologi, men at kommunene bruker for lang tid med å implementere lokaliseringsteknologi som en del av sine tjenester.
Sensio sine Safemate-produkter er eksempel på teknologier som kan bidra til å øke sikkerheten til personer med demens. (Foto: Sensio)
I september 2013 ble pasient- og brukerrettighetsloven (PBRL) endret slik at kommunenes helse- og omsorgstjeneste kunne ta i bruk varslings- og lokaliseringsteknologi på personer som ikke er samtykkekompentent (Pasient- og brukerrettighetsloven, 2018, § 4-6a). En av hovedformålene med endringen i lovverket var å legge til rette for økt bruk av teknologi for denne sårbare gruppen, men over 7 år etter er det fortsatt lang vei igjen før dette er en integrert del av kommunenes tjenestetilbud. Hvorfor er det slik? Videre i denne artikkelen skal jeg forsøk å belyse noen av utfordringene som forsinker implementeringen av denne type teknologi.
Vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi
En utfordring med innføring av teknologi er kompleksiteten i lovverket. Som tidligere nevnt åpnet endringen i PBRL § 4-6a for bruk av varslings- og lokaliseringstjeneste på pasienter uten samtykkekompetanse. I PBRL er ikke samtykkekompetanse definert, men begrepet omhandler en persons evne til å selv beslutte – samtykke – til en helsefaglig intervensjon, for eksempel undersøkelse, behandling eller lindring. Personen må forstå konsekvensen av å takke ja eller nei til intervensjonen. (Hofmann, 2007, s. 34).
Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi betegnes som inngripende teknologi. Helsepersonell skal etterstrebe å finne det tiltaket som er minst inngipende i pasientens liv. I denne sammenheng brukes «inngripende» om teknologi som overvåker, sporer eller lokaliserer pasienten og varsler helsepersonell ved hendelser.
Vedtak hjemlet i PBRL § 4-6a
Vedtak hjemlet i PBRL § 4-6a skal i henhold til Forvaltningslovens § 2 fattes som et enkeltvedtak. Dersom helsepersonell vurderer bruk av lokaliseringsteknologi må samtykkekompetansen vurderes. Hvis pasienten er samtykkekompetent bestemmer vedkommende selv om dette skal tas i bruk. Hvis pasienten ikke er samtykkekompetent må det vurderes om pasienten viser motstand til tiltaket. Om pasienten ikke viser motstand – og vilkårene i PBRL § 4-6a er oppfylt – kan det fattes vedtak. I rundskrivet til PBRL er vilkårene beskrevet slik:
«… blant annet skal legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse til tiltaket …» (Helsedirektoratet, 2015, s. 102)
Vedtak hjemlet i PBRL kapittel 4A
Dersom pasienten ikke er samtykkekompetent og viser motstand så er det ikke lov å hjemle vedtaket i PBRL § 4-6a. Det er fortsatt mulig å fatte et vedtak men da må vedtakes hjemles i PBRL kapittel 4A. Også slike vedtak skal fattes som enkeltvedtak. For å ivareta pasientens beste er vilkårene her strengere. Det stilles krav til at tillitsskapende tiltak har vært forsøkt, at unnlatelse av å gi tiltaket kan føre til vesentlig helseskade og at tvangstiltaket er nødvendig og forholdsmessig vurdert opp mot behovet for helsehjelp (Helsedirektoratet, 2015, s. 116-122). Vedtak hjemlet i kapittel 4A kan ha en varighet på inntil 1 år. Alle vedtakene sendes som kopi til Fylkesmannen og de skal overprøve vedtak som har en varighet på mer enn 3 måneder.
Skisse, visualisering av vedtaksprosess med vurdering av samtykke
Nedenfor: For å illustrere hvordan et vedtak treffes – fra vudering av samtykke til et eventuelt vedtak – har jeg utarbeidet en skisse som visualiserer dette. Denne type visualisering kan bidra til at helsepersonell får en økt forståelse for vedtaksprosessen.
Usikkerhet rundt praktisering av lovverk knyttet til tvang
Det er helsepersonell som kjenner pasienten som skal gjøre vedtak knyttet til bruk av tvang. En studie på bruk av tvang i sykehjem viser at helsepersonell er usikre ved praktisering av lovverk knyttet til vurdering av samtykkekompetanse og tvang (Pedersen, Hem, Gjerberg & Førde, 2013). I konklusjonen pekes det på at lovhjemlene for bruk av tvang gir økt bevissthet blant helsepersonell, men det er store muligheter til å tolke loven feil – og det er en risiko for at man gjennomfører tvangstiltak uten å gjøre vedtak. I tillegg sier artikkelen at loven – på enkelte områder – oppleves å være i utakt med virkeligheten og helsepersonellets verdier.
Jeg mener at myndighetene bør se på lovverket og forsøke å forenkle prosessene rundt disse vanskelige juridiske og etiske områdene. Samtidig bør det legges til rette for en kunnskapsheving blant helsepersonell innenfor dette regelverket slik at denne gruppen får bedre kompetanse til å fatte gode vedtak.
Hva veier tyngst: Personvern, selvbestemmelse eller trygghet?
Datatilsynet uttrykker bekymring for at enkeltpersoner kan bli overvåket hvis ikke løsningene respekterer personens personvern. Bruk av lokaliseringsteknologi gir økt trygghet, selvstendighet og mobilitet, men samtidig kan pasienter kan oppleve mindre selvbestemmelse og mobilitet ved bruk av lokalisering. Dette skaper et dilemma for helsepersonell: Hva er i pasientens interesse – og hvis pasienten kunne samtykke, hva ville vedkommende ønsket? I tillegg må kommunen ha et bevisst forhold til internkontroll, personvern og informasjonssikkerhet i sitt daglige virke dersom lokaliseringsløsninger tas i bruk. Risikovurdering av nye teknologier og tjenester er nødvendig – slik at konfidensialitet, integritet og tilgjengelighet ivaretas.
Manglende innkjøpskompetanse
Når kommunene anskaffer teknologi må de ha innkjøpskompetanse på denne type utstyr. Kravene til innebygget personvern og andre krav rundt informasjonssikkerhet må komme fram i kravspesifikasjonen og være en del av anskaffelsesdokumentene. På denne måten blir leverandører premiert for å levere gode løsninger der pasientens personvern ivaretas på best mulig måte.
Presset kommunal økonomi – for sterkt fokus på effektivisering?
Velferdsteknologi er et nasjonalt satsingsområde og denne type teknologi skal være en integrert del av den kommunale helse- og omsorgstjeneste. Økonomien i den kommunale sektoren er presset og kommunene er tvunget til innovasjon og effektivisering for å skape en bærekraftig tjeneste. Likevel – et for sterkt fokus på effektivisering ved bruk av teknologi kan senke terskelen for å ta dette i bruk på utsatte pasientgrupper, for eksempel personer med demens. Helsepersonell fungerer som en sikkerhetsventil – de ivaretar pasientens interesser. Derfor er det viktig at helsepersonell deltar i beslutningsprosesser når kommunene anskaffer og implementerer velferdsteknologi i tjenestene.
Lovverk, kompetanse og organisasjon må endres i takt med introduksjonen av ny teknologi
Det utvikles nye teknologiske løsninger kontinuerlig. I helsetjenesten jobbes det med innovasjon av tjenester og ny teknologi gir store muligheter til nye måter å yte tjenester på som gir økt kvalitet og økt effektivitet. Utfordringen med rask teknologisk endring er at andre rammebetingelser ikke henger med. Det er viktig at lovverket endres og er i takt med virkeligheten og verdiene vi har. Samtidig må kunnskaps- og kompetansenivået økes, organiseringen av tjenesten må endres og kulturer i organisasjonen må endres.
Ta i bruk teknologi, men på pasientens premisser
Velferdsteknologi er et av mange virkemidler i helse- og omsorgstjenesten. Lokaliseringsteknologi kan gi økt selvstendighet og mobilitet og samtidig bidra til økt trygghet og effektivitet. Samtidig kan teknologien begrense mobiliteten og pasienten kan føle seg overvåket. Jeg tror ikke det er av avgjørende betydning for pasienten om helsehjelpen tilfeldigvis har et innslag av teknologi. Det kan være like galt å unnlate å bruke teknologi som å bruke det. Det som betyr noe er at det riktige tiltaket iverksettes, det som pasienten selv ønsker, eller ville ha ønsket.
Referanser:
Pasient- og brukerrettighetsloven. (2018). Lov om pasient- og brukerrettigheter (§4-6a). Hentet fra https://lovdata.no/lov/1999-07-02-63/§4-6a
Hofmann, B. (2007). Det moralske grunnlaget for å vurdere samtykkekompetanse. Etikk i Praksis: Nordic Journal of Applied Ethics, 1(1). https://doi.org/10.5324/eip.v1i1.1681
Helsedirektoratet. (2015). Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer. Oslo: Helsedirektoratet.
Pedersen, R., Hem, M. H., Gjerberg, E. & Førde, R. (2013). Bruk av tvang i sykehjem etter ny lovgivning. Tidsskriftet den norske legeforening, Nr. 18, 2013; 133: 1935 – 9 (Issue). Hentet fra https://tidsskriftet.no/2013/10/originalartikkel/bruk-av-tvang-i-sykehjem-etter-ny-lovgivning-0
Har du betraktninger, erfaringer og kunnskap du vil dele i bloggen vår? Ta gjerne kontakt med oss:)