Tross min unge alder har jeg forholdsvis lang fartstid innen helse og sosialtjenestene i Alta og i andre kommuner. Først som assistent, deretter som sykepleier og nå som virksomhetsleder. Jeg har gått gradene og jeg har møtt på utfordringene, og dermed har jeg også gjort meg opp noen tanker om hvorfor vi skal slutte med prosjekt innenfor velferdsteknologi og etablere praksis!

Tjenestene våre er overmodne for å slippe prosjektstyret, og etablere velferdsteknologi som en del av tjenestene. Og når jeg velger å kalle det for prosjektstyret så handler det om oppbygning, utvikling og forankring. Jeg har gjennom årenes løp både som ansatt og som leder fått høre hvor viktig det er at vi som skal bruke teknologien må føle et eierskap til den. Det er uavhengig om vi mener at dette er riktig teknologi for tjenesten eller ikke. Og hvis vi ikke lykkes med å implementere teknologi så er det eierne av «prosjektet» som må stå til ansvar for at det ikke lot seg gjennomføre. Uten at det blir nevnt mangel på inkludering, involvering og beslutningsmyndighet for prosessen. Alt for ofte har vi fått informasjon av prosjektgrupper, som ønsker vår involvering. Mens vi i neste øyeblikk har fått tilført teknologien og må innenfor egne økonomiske rammer implementere dette i tjenestene da prosjektmidlene har tatt slutt. 

Mine ansatte i hjemmetjenesten er konstant endringsvillige, de står daglig i paradigmeskiftet. På løpende bånd får de tilført pasienter som har komplekse problemer og utfordringer som vi ofte ikke har sett før. Vi snur oss rundt på femøringen for å finne løsninger for hvordan innbyggerne i vår kommune kan bo lengst mulig hjemme. Ansatte er vant å stå fredager klokken 16.30 og lese epikriser, prosedyrer og bruksanvisninger å finne løsninger på utfordringer de aldri har sett før, og med liten sjanse å finne hjelp eller veiledning hos andre tjenester, selskaper og instanser da de tok helg klokken 16.00. De løser der og da, og prøver å gjøre det mulig for pasienten å ha det best mulig ut fra de forutsetningene som er gitt. Derfor påstår jeg, at velferdsteknologi bør etableres som en del av praksis, og vi må slutte å gjøre det til en stor greie som det må has egen prosjekter for hver eneste liten duppedings som skal innføres.

Men også jeg forstår at da må det være en del elementære ting på plass. Først og fremst, må vi forstå at velferdsteknologi er kommet for å bli. Når vi skal tildele tjenester i hjemmet, så er også teknologien en del av den. Slik som det er den mest naturlige ting å bestille en rullator, så bør det også være naturlig å bestille en sensor som kan være til hjelp i hverdagen. Vi må ha en system som kan hjelpe oss når teknologien har utfordringer, det må ikke pålegges helsearbeideren å være den som også skal løse dette. Så klart kan vi skifte batteri, men det bør ikke være vår oppgave å sjekke programvare eller koble opp.

Det må være ildsjeler der ute, som tar jobben med å etablere teknologi som en praksis. Ildsjeler som er med på normalisere bruken av teknologi, og motivere alle ansatte og våre brukere til å implementere det til en del av tjenesten. «Har du tenkt på at vi kan bestille en sensor, i stedet for en rullator» bør det være noen der å si, helt til vi tenker det selv. Ildsjelene er der blant alle ansatte, fordi teknologi er en del av hverdagen vår privat. Men da må vi ha enkle systemer for å ta det i bruk, og da må vi ha utviklere og IKT på lag.

Og da vil jeg avslutte med at vi må ha et enkelt bestillingssystem. I 2020 da vi bruker apper til å bestille alt mulig rart på privaten så må vi også kunne gjøre dette i vår jobb. Der vi kan gå inn i og bestille den teknologien som det enkelte pasient med sitt individuelle behovet har bruk for. Vi kan ikke binde oss opp i avtaler som gjør at vi bli sittende inne med teknologi som er gammeldags etter et halvt år. Det må være rigget for at vi også kan være med på utviklingen og at dette passer med våre digitale arbeidsverktøy.

Pleier og pasient må få lov til å definere utfordringene og hva vi ønsker løst, og på bakgrunn av det må de som har kompetansen, tilby den beste, enkleste og mest effektive teknologi for behovet. Så lett og så vanskelig er det.   

Siw Anita Sletten
Virksomhetsleder Hjemmetjenesten i Alta